Det var som at et eller annet klikket i går. Dager, eller uker med intens emosjonell smerte hadde ført til en konklusjon. En konklusjon kroppen min, og ikke minst hodet mitt så ut til å akseptere. Venner jeg ikke burde ha, en plass jeg må kjempe for, alt. Jeg trenger ikke å utsette meg for…

…eller hva enn man sier. Varmen slo meg som et teppe da jeg våknet denne morgenen. En ukomfortabel klamhet under den varme dynen, og tung luft omfavnet meg. At dagen var så fin kunne vært det værste som kunne ha skjedd. I frykt for å høres bitter ut, er det bare som at det fine…

Det ble en sein natt i dag. Jeg la hodet på puten i tårer og hulket bort smerten i stillhet. Puten måtte etterhvert snues, da det ble for vått og ukomfortabelt å ligge på. Da kom tankekjøret, og tiden gikk forbi på et blunk. Plutselig var kl 04. Det er en tomhet som inntreffer meg…