Det er som at ensomheten blir forsterket etter å ha vært i selskap av folk, og kost seg. Som om man føler en tydeligere tomhet inni seg etter å ha fått vært rundt folk. De skal videre, du blir igjen. Hva skal tiden fylles med nå, liksom?

Ensomhet.

SNDY

Noen ganger må man bare puste litt hardere enn andre ganger, bare for å virkelig hente seg inn igjen tross frustrasjon, flause og andre ting. Akseptere personen man er og har blitt, tross det kanskje ikke er den personen man skulle ønske man var.

SNDY

Sittende på en buss en tirsdags formiddag merker jeg en vis lettelse treffe innover meg. En ro. En følelse av kontroll selv om jeg kanskje egentlig ikke har kontroll. Det bare føles sånn. Roen abrytes innimellom av den konstane engstelsen som jeg alltid bærer rundt på, men roen er der. Kanskje det bare er nummenheten jeg forveksler den med, eller en forsvarmekanisme av noen slag jeg ubevisst har dannet meg for å overleve all stresset og uroen jeg har bært rundt på i flere måneder nå, men uansett hva det er nyter jeg den. For all den er verdt. Ro, vær med meg en stund til. Vær så snill. Jeg kan endelig puste. Hvertfall litt…

SNDY

Den bygger seg opp, og Veier tungt på brystet. Som om den ikke lar lungene fylle seg, men samtidig legger press på dem til tross for at jeg har pustet ut.

Den veier meg ned, hele meg. Jeg blir num, som om jeg skulle opplevet et sjokk. Jeg orker ikke å tenke. Det å bekymre tar all plassen, all energien.

Litt til. Puster litt til. Den forsvinner ikke. Den bare bygger seg opp. Jeg må bare akseptere den. Den er der. Jeg må bare komme meg gjennom den. Pust. Mer no.

En følelse av begynnede kvalme siger inn. Jeg blir kvalm, uten å være kvalm. Bare kvalm av engstelse.

Jeg er tom for tanker, men full av bekymringer. Hodet er tomt, men kroppen kjenner den. Engstelsen.

Det er slitsomt å bare leve. Bare å være i livet. 

SNDY

Våren er kommet. Solen skinner gjennom vinduet, og lyset fyller rommet på en helt annen måte. Lukt, atmosfære, selv livet kjenner annerledes ut. Det er noe med våren som gjør den så finn, tiltross stress og vanlig hverdag. Problemer kjenner lettere ut, idyllen spres seg. Våren har en slik magi over seg.

Regninger er betalt. Med studielånet … Det er sånn det er blitt. Forskyving av problemer er blitt mitt liv. Men våren gjør alt så lett og fint. En lett irritabel bussjåfør fra i går kunne heller ikke gå inn på meg, på samme måte om det var på vinterstid. Det er bare noe med våren som gjør den, og alt så håndterlig og fin.

Eller, hva?

Bare å njute.

Så lenge det varer.

SNDY

Heldig er den som kan drømme fritt, og uheldig er den som aldri noen gang realiserer de fantasier og drømmer de går å bærer på.

Det er nok det som er skummelt med framtiden; at ingenting, absolutt ingenting er garantert. Man kan drømme så mye man vil, men om det realiseres er noe annet.

Er man så heldig å innse at man er friere enn man tror til å realisere de drømmer man bærer på, innser man forhåpentligvis med tiden at mye er innen vår kontroll. Vi har mer kontroll over eget liv enn man tror. Ingen er en større stopper får våre drømmer enn oss selv. Det er jo bare å gjøre det. Ikke sant? Eller …

Kanskje det er påtide å slutte å tenke hinder og begrensninger, men muligheter og mål. Ta litt tak i eget liv, og se hvor ting leder. Gå ut av den boblen man har lagd rundt seg selv, og bare ta en sjanse. Reise, se, oppleve. Ikke være redd livet eller fremtiden, men bare sette i gang et sted, og se hvor ting går.

Bare være, eksitere uten bekymringer. Uten å tenke at man har dårlig tid, eller ikke ressurser eller penger nok. Slutte å tenke «å hva med…», og «å hva med…» og bare gjøre det. Livet trenger ikke å være så komplisert. Ting behøver ikke å være så vanskelig.  

Livet skremmer meg. Livet skremmer meg fordi jeg ikke vet om jeg kommer til å leve det fullt ut. Det skremmer meg tanken på at jeg bare komme til å leve livet gjennom å bare drømme, og tenke meg bort. Drømme og fantasere opplevelser. At jeg ikke kommer til å reise lenger en der fantasien tar meg. At jeg ikke skal tørre å ta sjanser eller oppleve, men bare fantaserer om å ta sjanser eller oppleve.

Framtiden skremmer meg. Fordi jeg ikke vet hva jeg vil, og ikke tørr å utforske eller ta sjanser på ting. Mange ideer og drømmer, og mulige fremtidige planer har okkupert hodet mitt de siste dagene, og tatt mye tid og energi. Jeg har ikke gjort annet enn å tenke, og fantasere, og ikke minst bekymre og stresse. Jeg vet at det er påtide å ta tak i det, og begynne et sted. Vi får se hvor dette bærer. Velkommen til følge.