Det var som at et eller annet klikket i går.

Dager, eller uker med intens emosjonell smerte hadde ført til en konklusjon. En konklusjon kroppen min, og ikke minst hodet mitt så ut til å akseptere. Venner jeg ikke burde ha, en plass jeg må kjempe for, alt. Jeg trenger ikke å utsette meg for ting som gjør meg vondt, eller som indirekte forårsaker smertene psykisk lengre. Jeg har verken tid eller energi til det. Nå gjelder det å gjøre en forandring.

Jeg innså i går, kjørende i stillhet, at det er noen spesifikke årsaker til at jeg har det som jeg har det, i tillegg til alt det underliggende, alt det gamle dypt integrerte. Jeg innså dette. Det er ikke alt man skal akseptere eller la gå alltid. Ikke når det samme skjer om og om igjen. Når en enkeltperson har så må kontroll over ditt følelsesliv er du mer sårbar for ting. For mennesker gjør feil, mennesker har feil, og mennesker er ikke perfekte seg. Deres følelsemessige berg og dalbane, blir din følelsesmessige berg og dalbane også når hele det sosiale livet ditt er den personen.

Nå sitter jeg her.

Tom i sorgen.

Igår gråt jeg en eneste tåre. Men i stillhet. Ikke et eneste hulk. Bare en tåre. Jeg skulle, eller var klar til å prate om det, men kanskje jeg skal prate om det idag. Jeg være ærlig med meg selv, og med andre. Ta tak. Tørre og være den første som tar et steg tilbake, være den som distanserer seg, og det uten å ha dårlig samvittighet for det, uten å ta hensyn til andre sine følelser. Mine følelser har ikke alltid blitt tatt hensyn til. Mine følelser har blitt lekt med, undergravd, ikke blitt tatt på alvor.

Jeg har ikke snakket av hensyn for å såre, av frykt for andre sine følelser. Jeg har latt det ligge og ulme i kroppen over tid. Det har ødelagt meg, ødelagt livet mitt, livsgleden, alt. Selv det fysiske.

Jeg har sultet meg selv, tvangsfort meg selv, gått voldsomt ned i vekt, gått voldsomt opp i vekt. Fram og tilbake. Jeg har druknet i tårer, gjømt meg i sorgen, ikke gått ut av rommet, ikke forlatt sengen, så vidt snakket med familie og venner, og indirekte ødelagt meg selv, min helse, mitt sosiale liv, og mitt forhold til viktige personer i livet mitt.

Jeg har forsvunne i sorgen, i smerten, og bare latt timene, latt livet passere på utsiden, uten å ta det innover meg. Jeg er 22 år og allerede lei livet.

Nå er det på tide å ta hensyn til meg selv. For slik kan det ikke fortsette. Det innser jeg nå.