Det ble en sein natt i dag.

Jeg la hodet på puten i tårer og hulket bort smerten i stillhet. Puten måtte etterhvert snues, da det ble for vått og ukomfortabelt å ligge på. Da kom tankekjøret, og tiden gikk forbi på et blunk. Plutselig var kl 04.

Det er en tomhet som inntreffer meg denne morgenen.

Tomhet- likgyldighet. Jeg vet ikke. Som at smerten ligger og lusker, klar til å presse seg på når en minst venter det. Som om den er på stand-by.

Hva jeg skal gjøre i dag blir nok det samme jeg gjorde igår, og dagene før;

Ingenting.