Den bygger seg opp, og Veier tungt på brystet. Som om den ikke lar lungene fylle seg, men samtidig legger press på dem til tross for at jeg har pustet ut.

Den veier meg ned, hele meg. Jeg blir num, som om jeg skulle opplevet et sjokk. Jeg orker ikke å tenke. Det å bekymre tar all plassen, all energien.

Litt til. Puster litt til. Den forsvinner ikke. Den bare bygger seg opp. Jeg må bare akseptere den. Den er der. Jeg må bare komme meg gjennom den. Pust. Mer no.

En følelse av begynnede kvalme siger inn. Jeg blir kvalm, uten å være kvalm. Bare kvalm av engstelse.

Jeg er tom for tanker, men full av bekymringer. Hodet er tomt, men kroppen kjenner den. Engstelsen.

Det er slitsomt å bare leve. Bare å være i livet. 

SNDY