Heldig er den som kan drømme fritt, og uheldig er den som aldri noen gang realiserer de fantasier og drømmer de går å bærer på.

Det er nok det som er skummelt med framtiden; at ingenting, absolutt ingenting er garantert. Man kan drømme så mye man vil, men om det realiseres er noe annet.

Er man så heldig å innse at man er friere enn man tror til å realisere de drømmer man bærer på, innser man forhåpentligvis med tiden at mye er innen vår kontroll. Vi har mer kontroll over eget liv enn man tror. Ingen er en større stopper får våre drømmer enn oss selv. Det er jo bare å gjøre det. Ikke sant? Eller …

Kanskje det er påtide å slutte å tenke hinder og begrensninger, men muligheter og mål. Ta litt tak i eget liv, og se hvor ting leder. Gå ut av den boblen man har lagd rundt seg selv, og bare ta en sjanse. Reise, se, oppleve. Ikke være redd livet eller fremtiden, men bare sette i gang et sted, og se hvor ting går.

Bare være, eksitere uten bekymringer. Uten å tenke at man har dårlig tid, eller ikke ressurser eller penger nok. Slutte å tenke «å hva med…», og «å hva med…» og bare gjøre det. Livet trenger ikke å være så komplisert. Ting behøver ikke å være så vanskelig.  

Livet skremmer meg. Livet skremmer meg fordi jeg ikke vet om jeg kommer til å leve det fullt ut. Det skremmer meg tanken på at jeg bare komme til å leve livet gjennom å bare drømme, og tenke meg bort. Drømme og fantasere opplevelser. At jeg ikke kommer til å reise lenger en der fantasien tar meg. At jeg ikke skal tørre å ta sjanser eller oppleve, men bare fantaserer om å ta sjanser eller oppleve.

Framtiden skremmer meg. Fordi jeg ikke vet hva jeg vil, og ikke tørr å utforske eller ta sjanser på ting. Mange ideer og drømmer, og mulige fremtidige planer har okkupert hodet mitt de siste dagene, og tatt mye tid og energi. Jeg har ikke gjort annet enn å tenke, og fantasere, og ikke minst bekymre og stresse. Jeg vet at det er påtide å ta tak i det, og begynne et sted. Vi får se hvor dette bærer. Velkommen til følge.